Rotavirustesting involverer først og fremst påvisning av virale antigener, nukleinsyrer eller virale partikler i fekale prøver. Vanlige metoder inkluderer kolloidalt gullantigendeteksjon, PCR-nukleinsyredeteksjon og elektronmikroskopi. Den spesifikke metoden bør velges basert på kliniske symptomer og laboratorieforhold.
Vanlige deteksjonsmetoder
Kolloidalt gullantigendeteksjon (rask deteksjon)
Prinsipp: Denne metoden bruker en kolloidalt gullteststrimmel merket med spesifikke antistoffer for å identifisere rotavirusantigener i avføring.
Prosedyre: En liten mengde avføringsprøve blandes med et fortynningsmiddel og tilsettes teststrimmelen. Resultatet bestemmes av fargebåndene (positive resultater viser to bånd) etter 15-30 minutter.
Fordeler: Rask, enkel å betjene og lav pris; egnet for poliklinikker eller primærhelseinstitusjoner.
Begrensninger: Lav følsomhet (ca. 80-90%); falske negativer kan forekomme; ute av stand til å skille virusundertyper.

PCR-nukleinsyredeteksjon
Prinsipp: Deteksjon oppnås ved å forsterke rotavirus-spesifikke genfragmenter (som VP6- og VP7-gener).
Fremgangsmåte: Viralt RNA ekstraheres fra feces, revers transkriberes til cDNA og amplifiseres deretter ved PCR. Resultatene analyseres ved elektroforese eller fluorescerende prober.
Fordeler: Høy sensitivitet (nær 100%), kan skille ut virale subtyper (f.eks. G, P), egnet for epidemiologiske studier.
Begrensninger: Krever spesialisert utstyr og teknikere; høye kostnader; lang behandlingstid (ca. 4-6 timer).
Enzym-Linked Immunosorbent Assay (ELISA)
Prinsipp: Bruker enzym-merkede antistoffer for å binde seg til virale antigener, og kvantifisere deteksjon gjennom en kolorimetrisk reaksjon.
Gjeldende scenarier: Batchprøvescreening eller forskningsscenarier.
Elektronmikroskopisk observasjon
Prinsipp: Observerer rotaviruspartikler (typisk «hjul-formet») direkte i fekale prøver.
Begrensninger: Dyrt utstyr, kompleks drift; brukes sjelden klinisk.